"TILFELDIGHETER" I LIVET?

Både i samlivet med D, og særlig etter at jeg traff A, har spørsmålet dukket opp om litt merkelige eller "usannsynlige" hendelser beror på tilfeldigheter, eller om det står en form for styring eller mening bak. Det har fått meg til å se bakover for å samle opp slike hendelser, for å se hva det dreier seg om, og for - om mulig - å komme et lite skritt nærmere svaret på dette spørsmålet.

Hva mener jeg med litt merkelige hendelser? Det må være

- sjeldne hendelser og
- hendelser av en viss betydning målt ut fra hendelsens konsekvenser.

Særlig påfallende er hendelsen når 2 enestående tilfeller faller sammen i én opplevelse som får en vesentlig konsekvens. Slike "tilfeldigheter" kan innebære å stenge dører inntil tiden er inne, samt å åpne dører når tiden er inne. Her følger beskrivelsen av atten hendelser - og tanker om deres konsekvenser - fra et etter hvert langt liv: Det er verd å legge merke til at nesten alle disse hendelsene har vært til min fordel.

Far var i bussen
Som gutt - antagelig tidlig i ten-årene - syklet jeg på Lagårdsveien i Stavanger. Jeg var i dårlig humør, og hang meg bak en av bybussene. Det var dengang mulig og ikke helt uvanlig. Men det var helt uvanlig at jeg gjorde det, faktisk første gang. Det var også uvanlig at min far tok bussen hjem fra kontoret. Han pleide å gå. Det var derfor et sjeldent sammentreff at min far var i den bussen jeg hadde hengt meg bak. Og enda merkeligere synes det meg at han hadde sett meg. For plutselig ser jeg han banke iherdig på bakruten til bussen. Og jeg var selvsagt ikke sen om å slippe taket. Dette sjeldne sammentreffet førte til at jeg hadde utført den farlige sporten å henge bak en buss for første og siste gang.

Jentene i teltet på Bergsagel
Min venn T besøkte meg overraskende en fin sommerdag vi var på landstedet vårt på Bergsagel. Vi var kanskje midt i tenårene. Han skulle bare være noen timer. Vi tok en tur ned til stranden ved Krabbeviken. På den andre siden av et steingjærde var et telt, og ut av dette teltet kom tre jenter vi hadde pleid å være sammen med i byen. Det var noen gutter vi ikke kjente som eide teltet, og som jentene nå var sammen med. Jentene ble ille berørt da de så oss, og at vi hadde sett dem. De gikk opp i skogkanten og satte seg, og etter en kort rådslagning ropte de T opp for å forklare at de ikke var sammen med disse guttene. Nei, de kunne jo være sammen med hvem de ville. Forholdet mellom oss var jo ikke "hetere" enn som så. 

At Thor besøkte meg slik, hendte kanskje 2-3 ganger i løpet av hele oppveksten. Dette var dessuten den eneste gangen jeg traff på disse jentene på Bergsagel, enda jeg pleide være der i nesten to måneder hver sommer. På den annen side var jeg nesten daglig på stranden, der dette hendte. Så dette var åpenbart et sjeldent sammentreff. Men hadde det store konsekvenser?

Det var ikke tale om sterke følelser fra min side heller. Men min tiltro til jenter var blitt svekket, for jeg syntes de tross alt hadde opptrådt ganske ukorrekt. Jeg vet jo ikke hvordan dette har påvirket meg. Men faktum er at jeg aldri kom så langt at jeg fikk meg en norsk kjæreste, og at jeg senere giftet meg med en sveitsisk dame.


På kafé uten penger
På et offentlig nyttårsball i Zürich noen måneder etter at jeg var kommet til byen, hadde jeg lært en jente å kjenne. Det lå vel i kortene at vi skulle treffes igjen. Og det skjedde i første omgang helt tilfeldig på byen, hvor jeg traff henne, moren hennes og en noe yngre, meget attraktiv søster. Vi gikk på et "tearoom" sammen for å få en prat. Mens jeg satt der, stakk jeg hånden i lommen og merket til min forskrekkelse at portmonnaien var borte. Det måtte jeg jo bekjenne, og det var meget pinlig.

Det sjeldne ved opplevelsen var: at det fantes en jente i Zürich som jeg kunne treffe. At jeg traff henne uten at det var avtalt. At jeg akkurat da ikke hadde penger på meg. Det hadde aldri hendt før i hele livet at jeg hadde glemt pengene. Og det skulle gå ca. 40 år før det skjedde neste gang. At det skulle bli synlig for henne og deler av hennes familie. Konsekvenser? Jenta reiste straks etter til Amerika, og jeg hørte ikke mer fra henne. 


Et sjeldent sammentreff med konsekvenser
En tid hadde jeg hybel hos en enke i Zürich med to døtre. Etter hvert ble jeg nesten som et familiemedlem og fikk et spesielt vennskap med den ene datteren. Men denne datteren pleide også et spesielt vennskap med en skilt og noe eldre mann som hun da - etter en del turbulens - valgte å satse på. 

Jeg flyttet og fikk meg en annen hybel hos en annen enke noe nærmere høyskolen. Denne enken leide også ut en hybel til en sykepleierske som jeg traff en gang iblant i gangen, og i selskap som hybelvertinnen av og til inviterte til. En dag fortalte denne sykepleiersken meg hele min historie fra den forrige hybelen. Via den mannen som hadde utkonkurrert meg, hadde hun kommet i kontakt med min tidligere venninne, som da hadde fortalt henne hele min historie. Dette skjedde altså i en by med over 400 000 mennesker. Denne sykepleiersken ble siden min kone som jeg levde sammen med i over førti år, inntil hun døde. 


Møte mellom militærbil og drosje
Verneplikten ble avtjent hos Forsvarets Distriktsingeniør Sørlandet i Kristiansand etter endt studium som ingeniør. Jobben innebar mange reiser som byggekontrollør i distriktet. En dag hendte dette: Vi var to i den lille militærbilen, og jeg kjørte. Det var vinter og stort sett glatt sne- og isføre på de smale grusveiene som var omkranset av brøytekanter. I en krapp og uoversiktlig venstresving var høyre siden av veibanen islagt og sterkt hellende innover. Bilens bakdel skled da innover, slik at bilen sto delvis på tvers av veien. Derved kom bakhjulene i kontakt med motsatt kjørebane som nærmest var fri for is. Bakhjulene fikk feste i grusen og gjorde et byks fremover, slik at høyre side av støtfangeren støtte mot brøytekanten. Bilen svingte til venstre og sto straks etter delvis på tvers av veien igjen, denne gangen med fronten i motsatt kjørebane. Det hele hadde tatt noen få sekunder. 
I det korte øyeblikket bilen sto parallelt med veien på egen side av veien, suste en møtende drosje forbi uten så mye som å streife oss. Vi to i bilen så bare stort på hverandre. Å slippe gjennom nåløyet på denne måten var nesten for usannsynlig til å være sant.


Vaksinasjon
Da jeg som ing. skulle avtjene verneplikten, var det som vanlig legekontroll og vaksinasjon. Jeg nektet å la meg vaksinere, og fikk beskjed om at jeg måtte sende en søknad om fritak til helsedirektøren. Jeg skrev til helsedirektøren at jeg nektet å la meg vaksinere. Og fikk til svar at min "søknad" om fritak ikke var blitt innvilget. Det skjedde ingen ting før jeg skulle dimmiteres. Da skulle vi igjen til legekontroll, og jeg var spent på hva som ville hende. Papirene mine var borte! De kunne ikke finnes noe sted, og legen visste ikke hva han skulle gjøre. Til slutt kom han meget motstrebende til at han måtte la meg gå uten å ha funnet papirene. Det hadde han aldri gjort tidligere - han var en mann ganske høyt oppi årene. Lettet, undrende og takknemlig forlot jeg militærvesenet uten vaksinasjon. 


En venn dukker opp i en skjebnetime
I en noe "fandenivoldsk" stemning satte jeg meg en gang ned på ute-delen av en noe tvilsom kunstnerrestaurant i Zürich. Det var første gang jeg var der (og siste). Terskelen til å gjøre noe som ville føre meg inn på et tvilsomt spor, og som jeg ville angre på, var lav. Da dukket en av mine meget få venner i Zürich (MB) opp. Han så meg, var svært overrasket over å se meg på dette stedet, og satte seg ved siden av meg. Jeg var meg selv igjen. Det var eneste gang vi traff hverandre på byen, u-planlagt, i de årene vi var sammen.


Tilførsel til "Dardinerbach"
Vi arbeidet med å tilføre et høytrykkskraftverk i de sveitsiske alpene mer vann. Det skulle gjøres ved å fange opp småbekker langs en fjellside og føre vannet til kraftveket gjennom en ledning. Spørsmålet var hvor mange bekker som skulle fanges opp, og hvor lang denne ledningen skulle være. Bekkene lengst borte hadde en del vann, men de geologiske forholdene som ledningen måtte igjennom, var tvilsomme. Likevel mente vi det burde være mulig. 

En meget sjelden hendelse fikk oss på andre tanker, og godt var det. Det hadde regnet mye i lengre tid. Og da vi skulle inspisere området som ledningen skulle gå igjennom, fant vi naturen i et vilt kaos. Jord hadde sklidd ut, og trærne i skogen sto på kryss og tvers. Trærne, som til dels var ganske store, hadde kort tid før stått rett opp og ned. Alderen på trærne kunne altså fortelle oss at her hadde alt vært rolig - uten jordskred - i minst tredve år. 

En vannledning her ville for det første ha fått skylden for skadene. Dessuten ville skadene blitt langt større på grunn av vannet den skadde ledningen fortsatt ville ha tilført, særlig i form av utløste jordskred. Det sjeldne regnværet som utløste skredene før ledningen ble bygget, reddet oss altså fra en god del problemer. 


Ved en skillevei
Da jeg innså at det ikke var noen fremtid i den jobben jeg hadde i PT i Zürich, undersøkte jeg en rekke andre muligheter og søkte på mange jobber som jeg ikke fikk. Etter å ha arbeidet med dette i ca. to(?) år, fikk jeg plutselig - i løpet av to-tre uker - tilbud fra tre forskjellige steder. Først kom tilbudet fra H i Norge, som jeg da aksepterte. Deretter kom et tilbud fra det store sveitsiske konsulentfirmaet MC. Det gjaldt stillingen som nestleder ved et stort vannkraft-prosjekt i Peru. Til sist kom et tilbud om å bli kompanjong i et gammelt og velrenomert ingeniørfirma i Zürich, hvor jeg hadde arbeidet tidligere. Hadde tilbudet fra MC kommet før tilbudet fra H, hadde vi havnet i Peru. Ved dette kraftverket skjedde en stor ulykke under byggeperioden som krevde mange menneskeliv.


Biltur i Spania
Jeg var på forretningsreise i Italia med noen sveitsiske og italienske kolleger. Om kveldene var vi ute og spiste godt og med god vin til. På den tiden var det en del fusk med vin i Italia. Noen svindlere hadde laget vin kjemisk og bragt den på markedet som ekte vare. Kanskje fikk jeg i meg noe av denne vinen. I alle fall merket jeg at vannlatningen stoppet helt opp, og at jeg etter hvert følte et ubehag i kroppen. Vi sto da på spranget til å fly over til Spania. Men før vi reiste, fikk jeg ringt hjem til min kone i Sveits for å høre hva jeg skulle gjøre for å få nyrefunksjonen til å virke igjen. Min kone var en erfaren sykepleier. Jeg skulle drikke sterk te eller kaffe, fikk jeg vite. Og med denne kunnskapen fløy jeg til Spania sammen med de andre som ikke visste noe om problemet mitt. 

Første gang jeg fikk tilgang på sterk te og kaffe var neste morgen på hotellet. Jeg følte meg da ganske oppblåst og uvel, så jeg drakk både sterk te og sterk kaffe for å få systemet igang igjen, selv om vi skulle kjøre drosje nordover langs middelhavskysten til Barcelona det meste av dagen. 

Allerede tidlig under turen merket jeg at nyrene nå virket igjen, og trangen ble større og større. Jeg prøvde - via de andre - å gjøre han som kunne spansk oppmerksom på problemet, og at jeg måtte ut for å kvitte meg med vannet. Men ingen skjønte alvoret, og sjåføren fikk ingen beskjed. Jeg visste at skulle jeg unngå å sprenges, måtte jeg la det gå i bilen. Plutselig kjørte sjåføren bilen til side og stoppet ved en stor vannpost. Jeg var ikke sen om å komme meg ut. På andre siden av veien var en slags glissen skog av store trær. Det var ideelt å stille seg bak et tre og kvitte seg med alt vannet som hadde samlet seg. Nesten svevende av lettelse vendte jeg tilbake til bilen og de undrende kollegene. Grunnen til at bilen hadde stoppet var at sjåføren ville drikke noe kalt vann fra vannposten og væte ansiktet i den sterke varmen. Mer beleilig kunne det ikke ha vært. 

Trangen var igjen på bristepunktet da vi kom dit hvor vi skulle spise lunsh. Jeg tømte meg selvsagt også før vi drog videre. Og vi rakk akkurat tids nok frem til hotellet i Barcelona. På denne sjeldne måten ble problemet som den kjemiske vinen hadde skapt, løst.


Adopsjon i Sveits og i Norge
Da det var klart at vi ikke ville få egne barn, var det spørsmål om adopsjon. Vi bodde da i Sveits. Undersøkelser der ga som resultat at begge adoptivforeldrene måtte være over 40 år for å kunne adoptere. Der kan (eller kunne?) man først adoptere når "faren" for å få egne barn er svært liten. Man ønsker ikke å risikere at adoptivforeldrene får egene barn etter adopsjonen. Da jeg ennå ikke var 40 år, måtte vi vente.

Det var på den tiden vi flyttet til Norge. Og etter noen måneder(?) undersøkte vi mulighetene for å adoptere et utenlandsk barn. Resultatet var nedslående. Norske myndigheter ønsker at adoptivbarna skal ha unge foreldre. Er foreldrene eldre enn 40 år får man ikke adoptere! Så ble det vår skjebne å være barnløse. Nå mener jeg at det var bra.


Tilbud om forskerjobb på NB
En dag i første halvdel av 70-årene fikk jeg en telefon fra en mann på NB som tilbød meg jobb i det såkalte SAD-prosjektet på NB. Han var venn av en kollega av meg hos H som jeg imidlertid ikke kjente, og som ikke hadde hatt noe kontakt med meg, heller. Det var han som hadde nevnt meg, noe jeg syntes var ganske merkelig! Resultatet av denne "koblingen" var et engasjement som omfattet i alt tre årsverk. Dette prosjektet har gitt meg innsikter som ofte har vært nyttige for meg siden, idet det har økt min forståelse av nær sag alt som skjer. 

Jeg hadde nettopp begynt i den nye stillingen da jeg fikk tilbud om en bedriftslederjobb i en bedrift i vanskeligheter og som trengte en snuoperasjon. Hadde jeg ikke nettopp tiltrådt den nye stillingen, hadde jeg uten tvil sagt ja til det nye tilbudet. Men i ettertid ser jeg at det ikke hadde gått bra, da jeg ikke er den mannen som kan gjøre en slik jobb skikkelig. Ikke hadde jeg den gang tilstrekkelig kompetanse, og ikke hadde jeg vært hard nok for å lykkes. Hadde de to tilbudene kommet i motsatt rekkefølge, hadde utfallet blitt et helt annet og mye dårligere for meg. 


Budet som ble borte
Vi skulle flytte til Lillesand og arbeidet med å selge huset i Asker. Det gikk tregt; det var mange interessenter, men bare ett tilbud, og det var uakseptabelt lavt. Men det var noen få andre interessenter også, og de visste hva de måtte by, hvis de ville by over. Da intet skjedde, bestemte vi oss til slutt for å leie ut huset i påvente av bedre tider, da vi ikke ville selge huset på billigsalg. Noe senere fikk vi en telefon fra en familie som spurte om vi hadde reflektert på budet deres. Jeg sa at vi ikke hadde mottatt noe bud, og at huset skulle leies (eller var leid?) ut. Jeg fikk imidlertid ikke vite budets størrelse. Løsningen på denne gåten var antagelig at brevet med budet var stukket inn i en avis - min kone sa at postbudet gjorde det av og til - og at denne avisen i kampens hete ikke var blitt åpnet før den ble kastet. 

Det hører med til historien at vi var meget heldige med leietagerne, og at huset ble solgt tre år senere da boligprisene var på topp. Hadde vi mottatt det bortkomne budet, og hadde det vært noenlunde akseptabelt, hadde vi solgt huset, men da til en langt lavere sum enn vi siden fikk for det. Det var tross alt ikke problem- og risikofritt å leie ut huset.


Tilfeldighet? 24.6.92
Vi våknet uvanlig sent den 18. juni, ca. tre kvarter senere enn vanlig. Jeg husker at jeg undret meg over det, men fant ingen grunn til hvorfor vi hadde sovet så lenge. Dette førte selvsagt til en forskyvning av hele morgenprosedyren. Det kan også ha ført til at jeg var hjemme da D døde. For det var stor sannsynlighet for at jeg hadde vært ute og handlet på det tidspunktet, hvis vi hadde våknet mer som normalt. Nå slapp hun å være alene i denne så avgjørende stund. Og jeg slipper å leve med en rekke vonde spørsmål om hvordan det gikk til mens jeg var borte.

D fikk en medisinsk behandling og en omsorg på ASA som hun (og jeg) satte stor pris på. Hun ville gjerne takke offentlig for dette, og ba meg skrive et lite innlegg i Agderposten. Det kom ikke første dagen. Det var vel for tidlig. Heller ikke den andre dagen. Men den tredje dagen, den 18., leste D med tilfredshet at takken var kommet frem. Ca. en time senere hadde hun sloknet. 

På søndag, den 21. ringte hun som betraktet D som sin beste venninne. Hvordan skulle jeg, uten å støte henne, bibringe henne Ds' spesielle ønske vedrørende begravelsen, at hun helst ikke skulle komme? Det løste seg av seg selv. Det var kommet noe i veien, så hun kunne ikke komme uansett.


Et møte i ensomheten
Ds' langvarige sykdom forhindret i betydelig grad at vi bygget opp en vennekrets her på Sørlandet. Hun tålte oftest ikke påkjenningen med å invitere noen. Da jeg plutselig ble alene, var det derfor et stort og udekket behov for kontakt. Å sitte hjemme og sture er en dårlig løsning. Lørdag den 20. gikk jeg derfor ut, først til et fint sted ved sjøen, utenfor allfarvei, som jeg har oppsøkt tidligere. Deretter kjørte og gikk jeg til et sted jeg kjente noen litt. Men nei. Ingen på terassen. Jeg gikk videre, ned til en vik. Litt lenger borte satt en gammel mann på en sten. Jeg stanset og så meg rundt. Sol og vakker natur. Kanskje følte denne mannen seg også ensom? Jeg nølte, men gikk videre. Er det ikke.. ? Jeg kjente mannen - utrolig nok! En pensjonert direktør fra Oslo som jeg hadde hatt oppdrag for. Han hadde hytte på en øy utenfor her. Nå satt han og ventet på at sønnen med familie skulle komme, slik at han kunne ta dem over med båt. Det ble en lang og hyggelig samtale før bilen kom, ca. 20 minutter senere enn avtalt. Hans korte ventetid på land falt sammen med det korte øyeblikk jeg dukket opp på et sted jeg bare har vært tre ganger tidligere i løpet av de 7,5 årene vi har vært i Lillesand. Jeg var ikke helt alene. Derved fikk jeg et stort behov dekket. 


Tilfeldigheter? - Eller er det slik Han gir svar til dem som ber om Hans Ledelse?


Et sjeldent sammentreff
I januar 1975 eller 76 ble jeg intervjuet i TV av Sverre Tinnå om Krishnamurtis impuls. Intervjuet varte i ca. 15 min. og kom etter en BBC-film med et intervju av Krishnamurti.

Den 13.1.1995 overrasker LB, Vågsbygd meg med å spille av et lydbåndopptak av intervjuet med meg. Og jeg har spurt meg: Hvor mange slike lydbåndopptak av dette intervjuet finnes i Norge nå, ca. 20 år etter at det fant sted? Det må være svært få. Og hvor stor sjanse var det for at jeg, ca. 19 år senere, skulle komme i kontakt med en av disse få, kanskje den eneste, som hadde et slikt opptak?


Var det meningen at jeg skulle spille igjen? 26.10.99
Jeg spilte fiolin fra jeg var 16 til langt oppi tredveårene. "På toppen av min karriere" la jeg violinen på hyllen, fordi arbeidet tok så mye tid og energi at det bare ville gå nedover med spillingen. Oppe i 40-årene - etter at det største arbeidet med ny etablering i Norge var gjort, begynte jeg igjen å øve lite grann. Det var da jeg opplevde at fingrene spilte et lite stykke musikk som jeg hadde glemt oppe i hodet. Jeg spilte bare for å holde kunnskapene sånn noenlunde vedlike. Etter at vi hadde flyttet til Lillesand - jeg var da noe over 58 år - fikkjeg dupuitrensk kontraksjon, først i venstre hånden (lillefinger og ringfinger stivner i krum tilstand) og siden på høyre hånds lillefinger.

De to fingrene på venstre hånd ble operert i hver sin operasjon. Det hele var mislykket, med den følge at hånden ble operert påny, denne gangen på ASA, for å gjøre det best mulige for begge fingrene i én operasjon. Legen var flink, og hånden ble mye bedre, selv om den ikke kunne bli helt god. Særlig var det ytre leddet på ringfingeren låst i en bøyd stilling. 

Jeg slo meg til ro med at noe mer fiolinspill for meg kunne det ikke bli. Jeg forsøkte ved to anledninger å låne bort fiolinen min - en gammel og ganske verdifull fiolin - slik at den skulle bli spilt på og ikke bli ødelagt, slik en fiolin blir, hvis den blir liggende ubrukt i for lang tid. A var imot dette; på en eller annen måte hadde hun knyttet seg følelsesmessig til fiolinen, selv om hun aldri hadde hørt meg spille, og selv ikke var videre glad i musikk. Begge gangene mislyktes forsøket, og begge gangene ved at de musikkpedagogene jeg henvendte meg til - og som var meget positive i telefonen - ikke kom tilbake, men forble tause.

En gang jeg var hos A våren 1999 skulle jeg gå ut hovedinngangen. Da falt jeg plutselig ned trappen og landet på venstre hånds ringfingers ytterste ledd. Jeg vet ikke hvordan det skjedde. Det var ingen fornuftig grunn hvorfor jeg skulle falle. Jeg hadde tidligere - og senere - aldri vært i nærheten av å falle i denne helt normale lille trappen. Men nå lå jeg der med forslått ringfinger på venstre hånd. Ikke noe annet sted var forslått eller brukket. Jeg la etter hvert merke til at stivheten i det ytterste leddet nå var borte, og at jeg kunne bevege leddet, nesten som normalt. 

Etter at hevelsen etc. var gått bort, begynte jeg å lure på om jeg kunne begynne å spille igjen. Etter at sommeren var over, begynte jeg å stemme fiolinen igjen og å gjøre de første forsøkene. Det ga håp. Langsomt begynte jeg å venne fingrene til grepene og gjenopplive vibratoen. Etter hvert gikk det bedre. Idag (da dette ble skrevet) kan jeg vel si at det ser ut til å bli mulig å spille såpass igjen at jeg kan ha glede av det, selv om andre ikke behøver ha det. Det er da jeg begynner å spørere meg selv om dette skjedde helt tilfeldig? Det må jo være et ganske sjeldent tilfelle som fikk et positivt resultat. Jeg hadde fiolinen hjemme hos meg da det påny - og meget overraskende - var aktuelt for meg å prøve. 


Var det en tilfeldighet?
Høsten 1999 hadde Svein Magne Pedersen helbredelsesmøte i Søgne. SMP er mannen fra Vennesla som ber for syke mennesker at de skal bli bra. A hadde arrangert det slik at hun skulle få med seg R - som hadde kreft - til dette møtet. Jeg stilte opp som sjåfør, men ble selvsagt med inn, satte meg på en benk, støttet høyre albu mot ryggen av benken og hodet i høyre hånd. Under dette møtet blir jeg plutselig klar over en kul foran høyre øre. Kulen som var omtrent så stor som et kronestykke, var ganske øm. Jeg hadde ikke merket noen slik kul tidligere på dagen, og det var første gangen jeg hadde noe slikt - og har heller ikke hatt det siden. Så langt jeg kan skjønne, oppsto denne kulen på møtet, for jeg merket den også når jeg ikke berørte den. Jeg gjorde ingen ting med kulen om kvelden, jeg sov godt, og morgenen etter var både kulen og ømheten fullstendig borte. Hvorfor hendte dette, og hvorfor hendte det akkurat på dette møtet?

SLUTT

Indre vitenskap - om å forstå seg selv

Bevissthetsforskning foregår i mange land, men resultatene fra de forskjellige gruppene er forvirrende. Etter det jeg kan se, har rapporter fra "indre vitenskaps"- grupper ikke detatt i diskusjonen. Jeg vil derfor presentere noen konklusjoner fra min egen forskning på den "indre vitenskapens" område gjennom de siste firti årene som et bidrag til diskusjonen.
 
Resultatene fra introspektive studier er ikke "normal" vitenskap, da de er - og må være - subjektive. Men de er så vitenskapelige som mulig siden de er basert på observasjon og logisk tenkning. Da personer med lignende erfaringer har beskrevet omtrent det samme, har denne rapporten en viss grad av objektivitet. Det som beskrives her, kan, slik jeg ser det, bli verifisert av enhver leser som observerer på denne måten.

Det ser ut for meg at det finnes noen fakta på dette området som det kan være nyttig å være klar over når vi undersøker inne i oss selv, eksperimenterer med oss selv, når vi reflekterer og samtaler med hverandre. 

Vi har to grupper av normale sanser - de som er rettet mot den ytre verden og de som "forteller" hvordan den aktuelle tilstanden er på forskjellige steder i kroppen; sult, smerte, kulde etc. Alle sansene rapporterer til bevisstheten, det overordnede sanse-"organ".
 
Sansene gir oss fortløpende informasjon om hvordan tilstanden er nå. Sansene har ingen mulighet for å unnslippe nå-et. Derfor er informasjonen fra sansene alltid til stede. Den opprinnelig "rene" informasjonen fra sansene blir dessverre ofte tolket automatisk og ubevisst av svar fra vår psyche. Derfor ser vi det vi ser gjennom en "brille" som er farget av vår ubevisste psyke. Denne fargen er et svar fra vårt tidligere liv.

Tid - forestillingen om fortid og fremtid er tankens dimensjon eller doméne, selv om tanken også kan behandle tema, hvor denne tidsdimensjonen ikke er til stede. Slik synes observasjon - det å bruke sansene - og det å tenke å være ganske forskjellige og gjensidig å utelukke hverandre. På tross av dette er begge - tid og nå til stede i bevisstheten nesten hele tiden! 
 
Det finnes ingen tenker atskilt fra tanken, en tenker som tenker tanker - bare en tankeprosess som projiserer tanker til bevisstheten.
 
Tanken består av symboler, slik som ord, figurer og forestillinger i en, to, tre eller fire dimensjoner. Ord er symboler som i beste fall symboliserer noe reelt. I det tilfelle kan tanken simulere prosesser i den virkelige verden, inklusive oss selv. Tanken represnterer her intellektuell forståelse.
 
Tankens vesen er det som er kjent. Tanken kan forestille seg det som er satt sammen av kjente elementer, men den kan ikke forestille seg det som ikke er kjent på forhånd. En som aldri har sett farger, kan ikke forestille seg farger.
 
Tanken kan være emosjonelt "nøytral" eller ladet med emosjoner i større eller mindre grad. I så fall har tanken en tendens til å bli mindre rasjonell og vanskeligere å kontrollere. 
 
Det ser ut til å eksistere to grupper av følelser: Følelser som sanseinntrykk, slik som sult og varme, og emosjoner, slik som angst, ambision, lengsel, hat etc. Begge typer følelser "rapporterer" til bevisstheten. I tillegg synes det å være en mer grunnleggende gruppe følelser som omfatter kjærlighet, empati, ansvarsfølelse, lykke etc.
 
Emosjonene har den spesielle egenskapen at de kan bli påført psyken og "avprogrammert" fra psyken. Tanker kan skape emosjoner og emosjoner kan skape tanker. 
 
Alt som skjer, all handling, all observasjon, all tenkning, all forståelse skjer nå. Således skjer også alle forandringer i psyken nå. 

Bevisst liv er strømmen av alle typer informasjon gjennom bevisstheten
. Livet finner sted nå - hele tiden. Det er livets paradox. Deler av denne informasjonen kan komme fra sansene og vil derfor angå nå-et - eller den kommer fra tankene og vil derfor enten dreie seg om nå-et eller aller helst om fortid og fremtid. 
 
Den ubevisste psyken består blant annet av regisreringer fra fortiden - det vi har opplevd, tenkt, lært, lidd, alle stivnede tanke- og atferdsmønstre, holdninger, følelsemessige bindinger, alle funksjonene som frembringer tankene etc. Det former vårt liv og vår karakter. Det meste av innholdet i den ubevisste psyken er ikke tilgjengelig for viljen. Denne registreringen og akkumuleringen finner sted gjennom hele livet. En strøm i den motsatte retningen, ut av psyken, finner stort sett ikke sted. 
 
Våre reaksjoner, om subtile eller sterke, er vår ubevisste psykes svar på ytre eller indre hendelser. Gjennom disse reaksjonene eksponerer den ubevisste psyken deler av sitt innhold og gjør det mulig å observere det og forstå det. 
 
Det fnnes to typer forståelse; den intellektuelle og den umiddelbare. Direkte forståelse inntreffer når vi ser det som holder på å skje, slik det skjer, uten å sette ord på det, uten å involvere tanken. I begge tilfeller er bevisstheten det forstående "organ". Og, som vi har sett, er bevisstheten også det ultimate sanse-"organ". Forståelse skaper forandring, en irreversibel forandring. Det gjelder begge typer. For man kan ikke tilbake til tilstanden før man forsto. 
 
Løsningen av et problem ligger i forståelsen av problemet. Siden psykologiske problemer er knyttet til den ubevisste psyken, ligger løsningen av dem i den intellektuelle- eller bedre, i den direkte forståelsen av den ubevisste psyken i den utstrekning den er tilgjengelig og kan observeres.
 
Psykologisk sett er bevisstheten sitt innhold. Ulike bevissthetstilstander er et resultat av forskjellige "blandinger" av tanker, sanseinntrykk, emosjoner etc. Det er mulig å beskrive et stort antall ulike tilstander. Uvanlige blandinger av disse ingrediensene danner grunnlag for å definere spesielle bevissthetstilstander. 
 
Bevisstheten befinner seg i ulikge grader av våkenhet. I årvåkne tilstander kan bevisstheten også observere tankene, emosjonene og hvilkensomhelst bevegelse i psyken. I denne tilstanden finnes ingen vurdering, ingen rettferdiggjørelse, ingen bevegelse av tanken, bare total passivitet. I den tilstanden smuldrer tanken bort uten bruk av anstrengelse. Det er en disiplinering uten intern konflikt. I den tilstanden er enhver bevegelse i psyken et resultat av at noe henderr og ikke av en viljesakt. Fra den tilstanden er det mulig å observere det som foregår i psyken der og da. Og man skjønner at sannhet har to kilder: Intellektuell sannhet som tanke og kunnskap og sannhet som persepsjon. 
 
Denne passive og aktpågivende observasjonen har i seg selv evnen til å transformere det som blir sett (eller sanset) - å se er å forstå, å se er å forandre. Fra den tilstanden kan man observere at reaksjoner mister sin makt, at emosjonelle energier blir sluppet ut uten å skade noen eller noe, og at spenninger løsner sitt grep. I den tilstanden har bevisstheten evnen til å se det uriktige som uriktig og det sunne som sundt, å fjerne stivnede tankemønstre etc. Og en skjønner at iaktagelsen i seg selv har evnen til å endre menneskesinnet eller innholdet i den ubevisste psyken - til å skape orden i psyken, bedre forståelse og en klarere persepsjon. 
 
Å observere ens reaksjoner ut fra denne årvåkne tilstanden uten tanker i det daglige livet skaper en tømningsprosess i psyken. Er man seriøs nok til å se og møte sin grådighet, sin sjalusi og feighet etc., kan en tømningsprosess av sinnets "øvre lag" finne sted. Og fortsetter man, kan man observere at dypere "sjikt" av psyken kan komme til "overflaten" for å bli tømt og helbredet på samme måten. Denne prosessen kan også fjerne spenninger i kroppen, og også den fargede "brillen" som vi ser våre omgivelser og oss selv igjennom. 

Denne tilstanden kan ikke finnes eller oppnås ved hjelp av tanken eller noen metode, fordi tanken ikke kan finne en tilstand hvor tanken ikke er til stede. Derfor må man "slumpe" borti den. Vi kan kanskje gjøre det mer sannsynlig gjennom noen øvelser (se "mini-lynkurset" nedenfor) eller ved å gjenoppdage våre ytre og indre sanser.

Det er beklagelig at denne kommunikasjonen med leseren må være intellektuell, selv om jeg primært ikke inviterer til en intellektuell forståelse. Hovedpoenget er direkte forståelse, det å se det som skjer i ens egen psyke mens det skjer. En intellektuell forståelse må komme derfra. 
 
**********

Bli bedre kjent med hvordan psyken din fungerer


Mini-lynkurs ? skal bedre forutsetningene for å komme i den tilstand hvor man kan observere tankene


1 Plasser oppmerksomheten på ulike steder i/på kroppen etter hverandre. Det dreier seg altså om å observere, ikke om å forestille seg steder på kroppen.


2 Legg på hvert sted merke til de inntrykkene ? den informasjonen ? hvert sted gir.


3 Øv dette noen dager inntil du (1) med letthet flytter oppmerksomheten fra sted til sted slik du vil, og (2) med letthet oppfatter den informasjonen som oppmerksomheten mottar på de forskjellige stedene.


4 La oppmerksomheten være vanlig lyttende


5 Skjerp lyttingen ? «spiss ørene» til en våkenhet som oppfatter de svakeste lydene


6 Varier våkenheten fra vanlig lyttende til årvåken ? frem og tilbake. Bli fortrolig med den årvåkne tilstanden.


7 Overfør denne form for variert våkenhet, fra vanlig lyttende til årvåken, til å gjelde for oppmerksomheten generelt.


8 Undersøk om dette stemmer

Vanligvis finnes sanseinntrykk og tanker samtidig i bevisstheten. Hvorfor er det merkelig? Fordi sansene alltid informerer om det som finnes her og nå, mens tankene ofte er opptatt av det som har vært eller forventes å komme ? om fortid og fremtid.


9 Den årvåkne oppmerksomheten styrker sanseinntrykkene på bekostning av tankevirksomheten. I en årvåken tilstand vil tankevirksomheten derfor falle mer eller mindre til ro av seg selv, slik at sanseinntrykkene vil dominere. Du er til stede her og nå med din oppmerksomhet. Dette kan du undersøke selv og ta som en test på årvåkenheten.


10 Vi interesserer oss for vonde og ubearbeidete følelser i den ubevisste psyken, slik at de kan bli funnet og avreagert. Dessverre har de ofte gjemt seg godt og er lite tilgjengelige. Fra denne posisjonen påvirker de personligheten og livet mer eller mindre merkbart hele tiden. Det kan likevel oppstå situasjoner hvor vi reagerer merkbart. Og gjennom slike reaksjoner blottlegger den ubevisste psyken noe av sitt vanligvis vanskelige innhold.


(Slike situasjoner kan også fremkalles kunstig. Det kan gjøres ved å skape en situasjon hvor en mistenker at det finnes et svakt punkt som vil reagere. Det kan eventuelt være tilstrekkelig bare å tenke seg en slik situasjon for å fremkalle en reaksjon. Vi kaller det for å «fiske» i egen psyke. Men glem det i denne omgang.)


11 Nå får vi bruk for det vi nettopp har lært. For retter vi den våkne oppmerksomheten mot reaksjonen som skyter frem, og blir værende i den, så vil reaksjonen bli tømt for sin ofte destruktive kraft uten å volde skade. Et sårt punkt i psyken er blitt mindre sårt eller helbredet.


Prosessen innebærer en slags gjenopplevelse ? ikke bare erindring - av den situasjonen som i sin tid skapte det såre punktet i psyken. Det kan derfor kreve et visst mot å møte noe av sin vanskelige fortid på denne måten. Motivasjonen til å fortsette ligger blant annet i forståelsen av hva som skjer og bevisstheten om prosessens frigjørende konsekvenser. For stort sett ser det ut til at, slik det såre som finnes i psyken, er kommet inn gjennom bevisstheten, gjennom bevisst opplevelse, slik må det igjen bli bevisst, skal det finne sin vei ut av den ubevisste psyken. Ja, det er den bevisste opplevelsen som er porten inn og ut. Og det som skiller de to, er graden an våkenhet. Det som oppleves med stor våkenhet, går gjennom bevisstheten ute å etterlate emosjonelle spor, vonde eller gode. Opplever man emosjonelt, dvs med liten våkenhet, etterlater opplevelsen sår - emosjonelle spor - i den ubevisste psyken. 


Blir denne form for våkenhet del av dagliglivet, vil dypere "lag" av den ubevisste psyken kunne komme til "overflaten" for å bli helbredet på samme måte. Prosessen innebærer et farvel til umodne reaksjoner som hører barndommen til.


Det er en fruktbar øvelse å flytte den våkne oppmerksomheten, og gi den opphold på ulike steder på kroppen. Er man fortrolig med denne form for øvelse, kan man lettere følge årvåkent med når en emosjonell reaksjon skyter opp fra sinnets dyp. Gjør du det, ser du erupsjonen i «hvitøyet» mens det skjer, har du oppdaget en ny dimensjon i livet ? inngangen til selvinnsikt. Er du der, ligger veien åpen for videre utforsking av psyken ? som er deg selv.

JL 02.11.2011


Selvinnsikt bør bli del av vår kultur


Det er etter hvert blitt allment kjent hvordan våre opplevelser setter spor i psyken i form av tanker og følelser som kan være gode eller vonde, ja traumatiske. Etter hvert som årene går, fylles vår ubevisste psyke opp av vår fortid. Denne fortid-tunge, ubevisste psyken preger etter hvert vår personlighet og det livet vi lever fra dag til dag. Årsaken til mange psykiske problemer ligger her, i vår ubevisste psyke. Mange sliter nå med slike problemer. Skal årsaken til problemet fjernes, må den finnes og bevisstgjøres. Dessverre finnes ingen strøm ut av den ubevisste psyken, som tilsvarer strømmen av erfaringer inn i psyken. Det som ligger lagret i sinnets dyp, er tvert imot godt gjemt og lite tilgjengelig for viljen. Derfor nytter det lite å analysere, slik mange prøver for å komme vidre.


Hva gjør man da? I enkelte situasjoner prisgir den ubevisste psyken noe av sitt innhold. Det skjer når vi reagerer følelsesmessig på noe. Og slike øyeblikk benytter vi til å "titte" inn i den ubevisste psyken når den eksponerer seg gjennom reaksjonen. Det gjør vi ved å legge merke til ? observere våkent - det som kommer opp gjennom reaksjonen. Og vi blir værende i reaksjonen inntil den har mistet sin kraft. Så enkelt! Men hva har skjedd? Ved å la det skje som skjer, mens vi passivt observerer, har vi ikke bare blitt kjent med noe av det som finnes i sinnets dyp, vi har også vært vitne til hvordan et sårt punkt i sinnet er blitt mindre sårt eller kanskje helbredet. Ved den bevisste tilgangen til det såre punktet i psyken, er en tilstand oppstått som gjør at de innestengte emosjonelle følelsene blir sluppet ut uten å volde skade. Det kan kreve et visst mot å møte seg selv på denne måten, men det er veldig interessant og velgjørende. Prosessen gir innblikk i den verden som er deg selv.


Venner vi oss til å møte de små og store reaksjonene våre, som det vanlige dagliglivet fremkaller i oss, med oppmerksomhet mens de skjer, kan det oppstå en slags tømming av spenningene i den ubevisste psyken. For etter hvert som de vanskelige emosjonelle energiene er tømt ut av psykens "øvre lag", kan "dypere lag" komme opp til "overflaten" for å bli tømt på samme måte.


Denne form for "meditasjon" kan utføres i familien, på jobben, når man kjører bil etc. - og det uten at noen behøver å merke noe. Man kan på denne måten også unngå at nye, vonde opplevelser får sette seg fast i sinnet slik som før. Dette er ikke egosentrisk tankevirksomhet. I den prosessen som er antydet her, er tankevirksomheten knapt til stede. Den årvåkne tilstanden bevirker at tankevirksomheten faller til ro av seg selv. Det er en disiplin uten tvang.


Verdenskjente personer har lenge gjort oppmerksom på denne muligheten uten at det har slått rot her i landet. Blir denne innsikten del av vår kultur, kan seriøse mennesker med vanlig bra intelligens oppnå å leve i fred med seg selv og sine omgivelser uten å bli del av et økende samfunnsproblem.

Johan Lem

Det kirken ikke gir gode svar på

 Finnes en gud?
Vi befinner oss ved tidenes morgen. Da "noe" ikke kan oppstå av intet, må det eksistere noe som eksisterer uten å væe blitt til. Kan det være rom? tid? naturlovene? informasjon? bevissthet? Ved systematisk analyse fremstår bevissthet som det eneste rimelige svaret. Alt som er blitt til, må ha hatt sitt utspring i den opprinnelige bevisstheten og dens skaperkraft. Det hersket harmoni mellom skaper og det skapte, for intet kan frembringe noe som er vesensforskjellig fra seg selv. Derfor fikk skapningene en fri vilje. Det åpnet muligheten for å opponere mot Skaperen.

Gud er ikke allvitende, siden det ligger en usikkerhet i de avgjørelser som skapningene treffer på fritt grunnlag. Bibelen forteller også at Gud kan angre og ombestemme seg og har behov for å sette skapningene på prøve.

Bibelen kaller ikke Gud allmektig, men at han har mye makt. For Gud er begrenset av det som i og for seg er umulig. To pluss to er fire også for Gud. Dessuten pålegger han seg selv begrensninger ved å respektere sine tidligere avgjørelser.

Hvordan kunne Gud bli menneske, slik kirken sier om Jesus? Jesus sa ikke at han var Gud. Tvert imot understreker han gang på gang sin avhengighet av Gud: Meg er gitt ....Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Bibelen gir ikke grunnlag for å si at Jesus er Gud. Jesus Kristus er ikke Gud, men den første skapte (enbårne) ånd. Dermed faller hele treenighetslæren som er en uforståelig og forvirrende konstruksjon skapt av mennesker flere hundre år etter Jesu virke på Jorden. Jesu frelsergjerning blir overhode ikke redusert av den grunn. 

Den hellige ånd, slik begrepet brukes i dag, trenger også en kommentar i denne forbindelse. Gud er den helligste, eneste opprinnelige ånd, Kristus er en hellig ånd, engelene er hellige åndevesener. Det som i grunnteksten kan bety en hellig ånd eller den hellige ånd, er nesten konsekvenst oversatt med den hellige ånd. Dermed gir teksten i de vanlige biblene det uriktige inntrykk at det bare finnes én hellig ånd, mens det ifølge Bibelen finnes himmelske hærskarer. 

Hvorfor skaper den fullkomne og allmektige Gud mennesker som har behov for frelse? - slik kirken sier. Dette blir uforståelig når man samtidig sier at vi mennesker kommer "nylaget" til verden. Men det finner vi bare svakt grunnlag for i Bibelen. Både Bibelen og moderne erfaringer sier oss at vi har en fortid i det hinsidige før vi blir født, inkarnert, her på Jorden. En gang i fortiden må vi ha vært med på noe som skapte behov for frelse. 

Sto Jesus opp fra de døde? Når det heter at Jesus sto opp fra de døde, betyr det to ting. Da Jesus hadde dødd på korset, var han ånd i det hinsidige med alle åndens egenskaper. Mens første del av hans gjerning som menneske, var å forbli trofast mot Gud tross alle Satans angrep, kunne han nå, som ånd og utstyrt med Guds kraft, gå til angrep og beseire Satan i hans rike. Derfor heter det "for ned til dødsriket" som er Bibelens betegnelse på Satans rike. Ved igjen å forlate dødsriket etter å ha beseiret Satan, sto han opp fra de døde - fra dødsriket, noe ingen før ham hadde gjort. 

Men Jesus sto også opp fra de døde ved at han viste seg for disiplene og oppførte seg som et menneske, omtrent. For her fremsto Jesus som materialisert ånd som plutselig kunne være hos disiplene bak låste dører. Hans døde legeme ble oppløst. Derfor var det intet lik etter Jesus. 

Finnes et evig helvete, slik kirken lærer? Det greske ordet aeon, som gjerne står i forbindelse med det greske ordet for helvete, blir da oversatt med evig. Men aeon kan også bety langvarig tidsavsnitt, som også kan være fx hundre år. Hensikten med frelsesverket er å tilbakeføre alt det skapte til Gud. Det er ingen grunn til å oversette aeon med evig når det står i forbindelse med helvete. Det er ingen grunn til å tvile på at Gud vil lykkes med sin frelsesplan, selv om det vil ta lang tid, fordi alle må finne veien selv. 
 
Kirken sier altså at de som ikke blir frelst, går evig fortapt. At mange dør uten å bli frelst, er åpenbart. Ved dette sier vel kirken indirekte at Gud skaper mennesker som han med sikkerhet vet vil gå fortapt. I samsvar med Jesu lære sier kirken samtidig at Gud er god. Men hvordan kan vi tro at en god Gud skaper mennesker som med sikkerhet vil gå fortapt?

Kirken har ikke grunnlag i Bibelen for å lære det den lærer. Vi er opprinnelig skapt som rene åndevesener for uminnelige tider siden. Gjennom misbruk av vår frrihet har vi pådradd oss skyld, utestengelse fra Guds verden og blitt underlagt denne verdens fyrste. Hensikten med Jesu frelsesplan er å gjøre det mulig for de frafalne åndevesener og mennesker å forlate Satans rike og komme tilbake til faderhuset. 

Kan Gud være rettferdig, når noen fødes inn i gode forhold og andre må lide? Spørsmålet oppstår ut fra forestillingen om at vi kommer "nylagd" inn i denne verden. Men gjør vi det? Kirken sier at Jesus, og bare han, har en fortid i det hinsidige før livet på denne jorden. Men Bibelens utsagn peker i en annen retning. Og ved at døperen Johannes ble født to ganger, sier Bibelen at Jesus ikke var alene i den situasjonen. Dessuten snakker Jesus om at han kommer ovenfra, mens andre kommer nedenfra. Og at Judas var en djevel. Det hører med i bildet at et stort antall barn hevder å huske personer og episoder fra tidligere liv - og mange av beretningene er blitt verifiisert. Det betyr ikke gjenfødelser uten ende, men inntil en utvikling er nådd som ikke gjør nye inkarnasjoner nødvendig. Vi har en uoverskuelig fortid bak oss av liv på Jorden og i det hinsidige, en fortid som materiens hylster vanligvis utestenger erindringen fra. Det fratar oss muligheten for å gjennomskue årsak og virkning i de enkelte tilfeller. Dermed er også sagt hvorfor de nyfødte barna, som en allmektig og fullkommen Gud har skapt, har behov for frelse. 

Hvorfor lar den Allmektige så mye vondt skje som han kunne ha hindret? Har vi mennesker makt til å gripe inn, så roper vi på en plikt til å gripe inn. Men Gud synes å være restriktiv i sin inngripen og gir oss inntrykk av å være passiv eller fraværende. Det henger sammen med at han respskterer vår utøvelse av den fri viljen - antagelig som et ledd i vår utvikling til ansvarlighet?
***

Hva er livet?

- og bruker vi det riktig?
Livet er tid - bevisst tid. Men hva er tid? Og hva er bevissthet? Det kommer vi tilbake til. Livet er bevissthet og tid i kombinasjon. Hva med det innholdet vi gir tiden - og som er livet vårt? Så lenge vi er våkne, kan vi ikke la være å la tiden ha et innhold. Hva fyller vi tiden med? - gjør vi noe for å fylle tiden med innhold? Hva gjør vi med livet? Hva er livet?

Dette er vanskelig, men kan vi komme et skritt videre? På en måte er livet det vi og ytre (og indre) omstendigheter fyller den bevisste tiden vår med. Men hva med den tiden som vi kan fylle livets innhold i? Enkelte ganger kan man oppleve at det eksisterer et forhold mellom to strømmer - strømmen av tid og strømmen av innhold. Mange pensjonister som har mye tid, kan oppleve at strømmen av innhold er for liten, slik at den ikke klarer å fylle strømmen av tid. Derfor kjeder man seg. Aktive mennesker derimot, kan oppleve det motsatte forhold - at strømmen av tid ikke er stor nok til å gi rom for alt innholdet som skal presses inn i den. Man lever derfor under en form for stress.

Dette kan tyde på at tid er noe som eksisterer i seg selv. På den annen side: I vår verden eksisterer ikke tid i seg selv; tid eksisterer gjennom bevegelse og konsekvenser av bevegelse! For tid kan ikke sanses på normal måte, bare på "microplan" gjennom en treghet i oppfattelsen som fx gjør at toner bindes sammen og oppleves som en melodi. Finnes noe annet (i vår verden) som - i likhet med tid - (kanskje) ikke eksisterer i seg selv, men bare gjennom sin konsekvens? Finnes en mer grunnleggende måte å se det på? Det finnes også liv i drømmeløs søvn, hvor - eller selv om -  bevisstheten bare potensielt er til stede, til stede som en mulighet. Er livet i drømmeløs søvn det mest grunnleggende - det som eksisterer uten å være blitt til?

Nye tanker om tid
Tiden er et stadig like forunderlig fenomen. Er tid et punkt som beveger seg langs en tidsakse - eller strømmer tid ut av nå'et? Eller er tid begge deler, selv om de to synes uforenlige? Tid sett på den første måten, som bevegelse av et punkt langs en tidsskala, er en forestilling vedrørende tidsbegrepet som bare finnes som tanke i våre hoder. I det andre tilfellet har vi stanset opp, blir værende i nå'et med våre sanseer og ser - dvs sanser hva som skjer. Og det vi ser, er at bevegelse, alt som skjer - dvs tid - strømmer ut av nå'et. Det første synes å være tankens tilnærming til tid. Det andre ser ut til å være sansenes tilnærming. Tanker og sanseinntrykk som synes uforenlige, lever side ved side i vår bevissthet uten å ligge i krig med hverandre.

Hva mener vi med bevissthet?
Å være seg bevisst er én måte å bruke begrepet på. Med det mener vi at vi er klar over - at vi har forstått. Denne forståelsen befinner seg i vår bevissthet, men den er ikke selve bevisstheten. Bevisstheten er den "instans" som opplever, som har evnen til å forstå - den forunderlige instansen hvor livet finner sted. 
***

Bevis og realiteter

 
Følger vi noen debatter i media, får vi ofte inntrykk av at noen forskere mener at realiteter er avhengige av bevis - eller det de kaller bevis. Er noe ikke bevist, da er det liksom opplest og vedtatt at det ikke er slik som påstått. Påstander som ikke er "dokumentert", er liksom verdiløse og kan blåses bort. Men hva er et bevis? Og avhenger realiteter av bevis? Selvsagt ikke. Realiteter er som de er, om det finnes bevis eller ei. Det gjelder å erkjenne dem, og det kan man faktisk gjøre uten bevis. Det betyr at man kan ha et korrekt bilde av en del av virkeligheten, selv om det ikke er bevist. På den annen side behøver ikke en påstand som er bevist, å stemme. For enkelte bevis er så kompliserte at ingen kan være sikre på at de stemmer. Ja, hva skal til for at et bevis skal være et bevis? Det er dessverre et for stort spørsmål til at vi kan gå inn på det her. Men det viser at snakket om bevis ikke er uproblematisk.

Denne holdningen til det ubeviste har - innen visse vitenskapelige kretser - ført til at en rekke reelle, paranormale fenomen er avfeid og skjøvet under teppet i vår kultur, fordi de ikke lar seg bevise ut fra vitenskapens materialistiske kriterier. Men det betyr ikke at de ikke er reelle.

Det finnes mange realiteter som - offisielt - ikke blir anerkjent som realiteter, og som derfor ligger gjemt underr teppet. Noen av dissse realitetene er til og med bevist. Men fordi de er ubekvemme for innflytelsesrike instanser i samfunnet, ligger de fortsatt gjemt under teppet. Her følger noen av de realitetene som samfunnet ikke vil vite noe av: Klarsyn, psykometri (å se klart ved hjelp av en gjenstand som en person har hatt et nært forhold til), telepati, at det finnes en åndelig, eller finstofflig verden, at vi mennesker kan kommunisere i klartekst med den finstofflige verdenen etc. En bredere oversikt over denne prolemstillingen finnes i min bok "Langs erkjennelsens grenseland" på min hjemmeside  http://www.johanlem.no
 

Sannhet og virkelighet

Sannhet og virkelighet er ikke det samme, selv om de åpenbart har noe med hverandre å gjøre. Sannhet er informasjon, mens virkelighet er noe som er, som eksisterer. Men for at informasjonen skal være sann,.må den tilfredsstille noen krav; den må altså være sann. Det betyr at den må beskrive en del av virkeligheten riktig og (tilstrekkelig) fullstendig. Vi har da i bakhodet at både sann og usann informasjon i seg selv utgjør deler av virkeligheten.
     Sannhet er altså knyttet til en del av virkeligheten. Informasjon som ikke er det, kan derfor ikke være sann. På den annen side eksisterer en virkelighet som det ikke finnes informasjon om - og da heller ingen sann informasjon. Det gjelder den virkeligheten som fx. ligger bortenfor forskningsfronten på et område. Men forskningsfronten er ingen skarp linje, men heller en slags gråsone. Derfor kan informassjon, som vi trodde var sann, vise seg ikke å være det, fordi den virkeligheten som ble beskrevet, ikke fantes i den formen den ble beskrevet. 
     Hvor kommer sann informasjon fra? I utgangspunktet er det sansene våre - de ytre og de indre - som gir oss tilgang til deler av virkeligheten. Sanseinntrykkene er altså i seg selv sann informasjon - forutsatt at inntrykkene ikke er (ubevisst) tolket innen de når vår bevissthet. I tillegg kan vi beskrive hva vi sanser på en så sann måte som mulig. Vi har selv sett og hørt, og da er vi sikre. Riktignok finnes feilkilder, men i utgangspunktet må vi stole på sansene, slik også vitenskapen gjør - da ofte etter at avanserte instrumenter har økt sansenes tilgang til deler av virkeligheten enormet. Stikkord her er røntgen og elektronmikroskop.
     Informasjon skapes også gjennom bevisste veseners intelligens, rasjonalitet og logikk. I den prosessen kan også feil oppstå. Det skjer ofte hvis følelser blander seg inn i prosessen; håp, ønsker, følelsesmesssig tilknytning, skuffelser etc. Ved kommunikasjon om sann informasjon er faren for slik innblanding til stede, slik at sakligheten i så fall vil lide. Selvinnsikt er i stor grad egnet til å redusere slike feilkilder, slik at informasjonen har økte sjanser for å være sann. Sannhet krever åpenhet og ærlighet på det psykologisk plan. i sise instans kjærlighet til realiteter - også til de eventuelt ubehagelige realiteter som selvinnsikt kan avdekke.

Hjernevask

NRK-programmet "Hjernevask" med komikeren Harald Eia i hovedrollen avdekket to interessante forhold: at deler av samfunnsforskningen her i landet er opptatt med å finne bekreftelse av egne meninger i stedet for å avdekke fakta. Og at det måtte en komiker til for å gjøre den jobben forskningsjounalistene burde ha gjort for lenge siden.  

Men - gjelder det som er avdekket bare deler av samfunnsforskningen? Er det bare her at forskningen er preget av ideologi og forutinntatte meninger? Eller er det bruk for en Harald Eia også på andre forskningsområder? Hva med genetikken og utviklingslæren, hvor forskere med motforestillinger til det som er opplest og vedtatt, blir tiet ihjel? Hva med den offisielle kristne læren med sine urimeligheter og selvmotsigelser, som til og med kan ha dårlig begrunnelse i Bibelen på enkelte punkter? Og hva med samfunnsøkonomien og dens veksttenkning som Jorden ikke kan tåle? Nye Harald Eia?er og deres kritiske spørsmål etterlyses hermed. 

Vår tids dilemma

 
Alle ønsker økonomisk vekst; enkeltmennesker, økonomer, organisasjoner, regjeringer. Som før, skal den økonomiske veksten gi milioner av fattige mennesker bedre levekår, slik det bl.a. skjer i stor stil i India, Brasil og Kina. Hundrevis av millioner fattige mennesker vet nå hvordan de velstående lever. De ønsker å oppleve det samme. Nye hundretalls millioner mennesker er på kort tid blitt middelklasse-mennesker, der de før var fattige. Men også middelklasse-mennenskene i hele verden ønsker å tjene mer, kunne kjøpe mer, kunne leve bedre, i det minste materielt. Og de rike står heller ikke tilbake. Her står stadig oftere privatfly på ønskelisten. For menneskene i de ulike bedrifters styrer heter det "mest mulig" - tjene mest mulig. Det forlanger også de millioner av små og store aksjeeiere som ønsker å forbedre sin økonomi på den måten. Dessuten presser en enorm reklameindustri uopphørlig på for å øke folks forbruk. Verden har fått et slags religiøst forhold til den økonomiske veksten som i noen generasjoner har gitt så mye til så mange.

Landenes økonomiske politikk har samme mål: Den økonomiske veksten i landet skal bekrefte politikkens kvalitet, gi tilfredse velgere og gjenvalg for politikerne. På verdensbasis er "Globalisering" det nye vekstbegrepet som bl.a. innebærer fri handel og internasjonal konkurranse. Dessuten er økonomisk vekst det verdensomspen-nende virkemidlet for å øke sysselsettingen og bekjempe arbeidsledigheten. Det henger stort sett sammen med at internasjonal konkurranse fremelsker en effektivisering av næringslivet i de fleste land på ca. 3% per år eller mer. Det innebærer at 97% av de sysselsatte kan skape den samme mengden varer og tjenester som alle de sysselsatte gjorde året før. For å unngå at de 3 prosentene skal bli skjøvet ut i arbeidsledighet hvert år, må konsumet øke med (minst) 3%. Dessuten øker folketallet på kloden med titalls millioner hvert år. Altså er svaret også her: økonomisk vekst. Denne tenkningen er så innarbeidet i politiske og fag-økonomiske kretser at det knapt finnes teoretiske modeller for andre økonomier enn vekst-økonomier.

Så skjer det noe. I løpet av noen få år går det opp for verden - det noen har forstått lenge - at vår kjære, fantastiske klode ikke tåler all denne økonomiske aktiviteten. Vi begynner å skjønne at våre bestrebelsers hovedmål - økonomisk vekst - er farlig for klodens helse og vår eksistens. Er vi mennesker modne for å takle denne beklemmende situasjonen på en rasjonell måte? Har vi kunnskapene? Har vi viljen? Har vi moralen?

Noen bortforklarer symptomene, noen bagatelliserer, noen setter sin lit til "bærekraftig vekst" uten å kunne si om noe slikt finnes. Andre skaffer seg kunnskap og krever tiltak fra myndighetenes side. Myndighetene tar kanskje noen enkle grep, knytter håp til ny teknologi, som ikke foreligger, og forteller hva hver av oss kan bidra med. Utviklngslandene skylder på industrilandene, mens industrilandene vil hjelpe u-landene med penger og ny teknologi, slik at deres enorme økonomiske vekst kan bli mer "bærekraftig". Mye tyder på at alle disse tiltakene ikke er tilstrekkelige.

Det er en klar sammenheng mellom verdensøkonomiens størrelse og vekst og overbelastningen av klimaet og Jordens ressurser. Slik vil det fortsatt være i mange år - uansett teknologisk utvikling. Likevel setter (nesten) ingen spørsmålstegn ved den økonomiske veksten, enda det er åpenbart at verdensøkonomien ikke kan vokse videre uten grenser, hvis Jorden og dens ressurser skal reddes, selv ikke med bedre teknologi. Tør man ikke sette spørsmålstegn ved den populære, økonomiske veksten? Er det kunnskap det skorter på eller vilje eller mot? Den mest verdifulle og presserende kunnskapen som mangler idag, synes å være svaret på tre spørsmål: Hvordan ser den økonomiske teorien ut som opprettholder ordnede sosiale og politiske forhold uten økonomisk vekst? Hvordan skal man foreta overgangen fra vekst til en "bærekraftig" nesten-ikke-vekst? Og hvilke organisatoriske grep må gjøres for å få det til?

 ***

Behov for en ny reformasjon?

I en artikkel i Fædrelandsvennen den 18. desember i fjor sier Olav Skjævesland, biskop i Den norske, evangelisk lutherske kirke, sig tilfreds med den reformasjonen som Martin Luther fikk gjennomført for ca. 500 år siden. For en interessert, men utenforstående person er det ikke vanskelig å være enig i at den var et skritt i riktig retning. Men gikk den langt nok? Traff Luther blink, eller burde han tatt med flere forandringer i samme omgang? Er det i dag ? etter 500 år ? på tide å spørre om det er behov for en ny reformasjon? Hva kan begrunne dette spørsmålet? Vi ser to typer: Lærens utforming og kirkens plass i samfunnet.

Kirken har en lære som på enkelte punkter har dårlig støtte i Bibelen. Det gjelder for eksempel treenighetslæren og barnedåpen. Men her er også selvmotsigelser og urimeligheter: Ifølge kirkens lære kommer vi til verden «nylagd» fra den fullkomne Guds hånd, så og si. Likevel har alle behov for frelse. Selv om Gud er rettferdig, fødes noen til et liv fullt av lidelse, andre til beskyttende kjærlighet. På den annen side antyder Bibelen på flere steder at vi har en fortid før dette livet (se også nedenfor). I så fall ville både behovet for frelse og de ulike skjebner kunne forklares.

Kirken har en lære som overser viktige opplysninger i Bibelen. Da Jesus tok avskjed fra sine disipler, la han åpenbart stor vekt på at de ikke skulle bli overlatt til seg selv. Faderen skulle sende dem Talsmannen, Sannhetens Ånd med to oppdrag: Å minne dem om det Jesus hadde fortalt mens han var blant dem, og supplere med opplysninger som de ikke hadde vært modne for å ta imot tidligere. Bibelen gir klare kriterier for å skille Talsmannen, Sannhetens Ånd, som står i Guds tjeneste, fra uønskede inntrengere fra den onde siden.

Det finnes antagelig små grupper som innen rammen av private gudstjenester også i våre dager pleier kontakt med Gud via Talsmannen, slik Jesus ønsket. Kirkens representanter har derimot en tendens til å avvise slik kontakt som spiritisme, som etter vanlig språkbruk er det samme som å ha kontakt med onde åndsmakter, Ved å tenke så unyansert lar man denne direkte forbindelsen med Talsmannen, sannhetens kilde, ligge mer eller mindre ubrukt. Ja, man bringer den i vanry, denne Jesu gave til oss mennesker!


Kirkens lære overser også menneskers erfaringer, idet store deler av kirkens medlemmer tror på reinkarnasjon. Nå skal en kirke selvsagt ikke la seg styre av det. Annerledes stiller det seg hvis brede undersøkelser tyder på at folketroen kan ha rett på dette punktet. Dessuten forteller Bibelen om en person som ble født to ganger og levde to ganger på Jorden.


Spørsmålet vi stilte innledningsvis, er også begrunnet ut fra det forhold at kirken taper oppslutning og på flere områder er uenig med seg selv. Dessuten tyder en rekke avisartikler på at Kirken kan tenke å justere noe på seg selv i denne situasjonen, som blant annet innebærer at større deler av folket får utdannelse og har mindre respekt for autoriteter, slik at kravene til lærens konsistens og rimelighet vil øke.


Hvordan blir kirkens lære ellers tatt imot av «folk flest»? Som sannhet eller som del av vår tradisjon og kultur? Store deler av folket vender seg nå til det «alternative» som kirken på sin side vender ryggen, selv om det blant alt det «rare» også finnes reelle fenomen som påvirker livssynet til mange mennesker. Det er grunn til å tro at stadig flere vil orientere seg bort fra kristendommen, hvis de som forvalter dens lære ikke foretar en ny og grundig reformasjon ? ikke for å gå med strømningene i tiden, men for å få læren mer konsistent og i samsvar med Bibelen.

*** 

Hvorfor lærer vi ikke?

Vi er fortsatt inne i en verdensomspennende finanskrise. Den ble skapt av en kombinasjon av finansinstitusjoners gårdighet og myndighetenes forsømmelser. Den samme kombinasjonen sørger for at krisen fortsatt ikke er betryggende løst.

Det dreier seg også om havbruksnæringen - særlig oppdrett av laks, hvor norske næringsinteresser har en dominerende posisjon i verden. Som kjent, fôres laksen med annen fisk som er bearbeidet til fiskefor. Mye av denne fisken kan brukes til mat for mennesker. Flere truede sjøfuglarter er også henvist til slike fiskesorter som mat for ungene i hekkesesongen.

Havene tømmes for fisk. Oppdrettsnæringen i Norge og andre land har nå fått et omfang som krever enorme mengder fisk til fôr, så mye at disse fiskesortene overbeskattes grovt. De fiskes opp industrielt på flere steder i verden, slik at lokale fiskere ikke har nok fisk å fiske på for å dekke det lokale behovet for mat. For fisken som fanges, går til fiskefôr i stedet for til menneskemat, hvor det skal hele 3-4 kg fisk til for å produsere 1 kilo oppdrettsfisk.
 
Situasjonen for disse fiskebestandene har vært kritisk lenge. Og den blir ytterligerre forsterket ved at den norske fiskeriministeren nylig har gitt konsesjon til opprettelse av 65 nye eller utvidete oppdrettsanlegg langs norskekysten. Resultatet er at rovfisket på flere steder i verden trappes ytterligere opp for å skaffe nok fôr også til den nye oppdrettsfisken. Og sjøfuglbestander svekkes ytterligere. Vi har ikke lært. Ved å la visse havområder nærmest bli tømt for fisk, tilrettelegger norske myndigheter med åpne øyne for en ny og verdensomspennende krise sammen med grådige næringsdrivende innen fiskeoppdrett. 
 
Les mer i arkivet » April 2012 » Juli 2011 » April 2011
Johan Lems blogg

Johan Lems blogg

86, Kristiansand

Jeg, Johan Lem, er sivilingeniør med brede interesser og erfaringsbakgrunn. Jeg har gjennomført flere prosjekter innen en rekke områder (samfunn, religion, naturvitenskap m.m.) av egen interesse og forskertrang og med egen finansiering. I disse har jeg støttet meg på råd fra en prosjektgruppe og enkeltpersoner med spesielle forutsetninger. Jeg mottar gjerne kommentarer fra leserne.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits